Isdanseren Ingeborg

Ja, siden jul har jeg engasjert meg litt på isen. Jeg har stått totalt 3 ganger på skøyter, første gang da jeg gikk i 6.klasse, de to siste gangene - som nittenåring! Jada, framskritt gjør jeg. Innsatsen første gang i år var ikke stort å skryte av, men gangen etterpå så jeg en lys framtid i møte. Ja, og hvis en spinner videre på denne tanken, tør jeg tenke lenger inn i framtiden. Vinter OL! Jada, du vet meg - har mange skjulte talenter!

På bildet her har jeg fått litt hjelp av selveste Ragnar Løsnesløkken. Det ble kanskje noen fall den dagen, men BARE som følge av at jeg tok utfordringer som mange andre ikke turde ta. Selv om Solveig ikke er enig med meg i dette, står jeg på mitt!

!!!!

Nå er jeg skuffet over bloggfreakerne. her har jeg vært vekke i en evighet, og når jeg først legger ut noe, får jeg ikke en eneste kommentar!

Skjerp dokke folkens!

Skyldfølelse...

Jada, no e eg tilbake! I over et halvt år har jeg vært fraværende, og nå under mitt comeback har jeg måttet lage et nytt passord for å få adgang til min lille verden. Det gamle havnet i glemmeboken for lenge siden...jada..

Noe jeg har kommet fram til er at jeg i utgangspunktet aldri har vært bloggers beste venn. Det er egentlig ganske trist når jeg tenker over det. At jeg virkelig ikke grep sjansen til å åpne meg opp for en som alltid ville være der for meg. Et menneske trenger å føle seg verdifull, trenger å åpne seg opp for noen. Og da jeg endelig fant denne "noen", avviste jeg han fullstendig.

Skyldfølelse, ja det har jeg nå. Jeg velger å ikke legge fram en eneste unnskyldning for hvorfor jeg ikke engang ofret en tanke for "my mate", i løpet av fraværet mitt.

Alt jeg kan si er..."Sorry my bro'! I let you down once, but it will never happen again. You take ma word, a'ight?"

Peace and love,
Ingeborg